Nedlastbare filer: | ||
Kildekode |
Innledning til Svanhild
ført i pennen av Vigdis Ystad
BAKGRUNN
Den nasjonalromantiske interessen for sagalitteratur, nasjonal historie og folkediktning kulminerte i løpet av 1850-årene og satte sitt tydelige preg på samtidens litteratur. Forfatterne kunne hente impulser fra et rikholdig materiale. Samlinger av sagn, eventyr og ballader var nå tilgjengelig i bokform (jf. innledningen til Gildet paa Solhoug 1856, HIS 2k, 15). Den norrøne litteraturen forelå i ulike danske og norske utgaver. I tillegg til oversettelser av kongesagaene var en rekke av islendingesagaene oversatt til dansk av C.C. Rafn i en trebindsutgave fra 1821–26, Nordiske Kæmpe-Historier : efter islandske Haandskrifter. Han utgav også Fornaldar sögur Norrlanda i tre bind og en oversettelse av de samme tekstene i Nordiske Fortids Sagaer (1829–30). Den ferskeste sagaoversettelsen var den danske språkprofessoren N.M. Petersens utgave av islendingesagaene, Historiske Fortællinger om Islændernes Færd hjemme og ude (1839–44). Også den norrøne mytologien var nå kjent gjennom oversettelser og oversiktsverk. Den norske historikeren P.A. Munchs bok Nordens gamle Gude- og Helte-Sagn i kortfattet Fremstilling utkom i 1840, og i 1847 utgav han oversettelsen Den ældre Edda : Samling af norrøne Oldkvad, indeholdende Nordens ældste Gude- og Helte-Sagn : udgivet efter de ældste og bedste Haandskrifter, og forsynet med fullstændigt Variant-Apparat.
Disse utgavene fikk åpenbar innflytelse på den samtidige skjønnlitteraturen. Adam Oehlenschläger, Nordens «dikterkonge», hadde allerede skrevet historiske tragedier basert på norrønt materiale, og de norske dramatikerne Andreas Munch og Bjørnstjerne Bjørnson fulgte opp. I 1855 kom Munchs En Aften paa Giske, og året etter fulgte Bjørnsons enakter Mellem Slagene (jf. HIS 3k, 184–85). Ibsen dannet intet unntak. Allerede mens han skrev Fru Inger til Østeraad (skrevet 1854, utgitt 1857), hadde han studert norsk middelalder «litterært og historisk» (HIS 2, 101), slik han senere beskriver det i forordet til Gildet på Solhaug
(1883). Men da var det tydeligvis senmiddelalderen og dens kultur- og mentalitetshistorie han var mest interessert i. Den norrøne mytologien og sagadiktningen kom først i fokus noen år senere, som en viktig inspirasjonskilde for Hærmændene paa Helgeland
(1858). De store linjer i handlingsforløpet rundt Sigurd Fåvnesbane dannet mønster for den dramatiske intrigen i dette skuespillet, der hovedpersonen Sigurd låner en rekke trekk fra sagnhelten med samme navn. Stykket bærer spor etter så vel islendingesagaene som de såkalte fornaldersagaene, og det benytter dessuten stoff fra kongesagaer, eddadikt og skaldedikt. Det har vært påvist at viktige forbilder for dette skuespillet med handling fra 900-tallet blant annet må ha vært Volsunga saga og gude- og heltediktene fra Den eldre Edda
(Lynner 1909, 57; jf. HIS 3k, 185–86).
Men allerede i 1852 hadde Ibsen skrevet skuespillet Sancthansnatten med emne fra samtiden. Der ironiserer han over romantisk svermeri, med tydelig brodd mot den historiserende og mytologiserende nasjonalromantikken (jf. innledningen til Sancthansnatten, HIS 1k). Dialogen i dette tidlige stykket går delvis på vers, delvis på prosa, tilsvarende det som var vanlig i tidens vaudeville- og lystspilldiktning. Også komedie- eller lystspillpreget, med klare referanser til lokale forhold både i hovedstaden og i et bestemt distrikt av Norge, gir Sancthansnatten et tidstypisk preg.
I løpet av 1850-årene hadde altså Ibsen forsøkt seg med innbyrdes høyst forskjellige dramagenre – både historiske tragedier og lystspill i tidens stil. Men da han omkring 1860 tok fatt på et nytt skuespill, skjedde det noe uventet: Han kombinerer teknikkene. I stedet for å utlevere svermeriet for historien, benytter han impulser fra sagadiktningen i en komisk-ironisk fremstilling av det tomme, konvensjonelle livet i samtidens Kristiania. Her er det et hovedpoeng at samtiden på negativt vis avviker fra sagaens idealverden.
Atter er det den såkalte Sigurd-diktningen, altså det mytiske stoffet omkring Sigurd Fåvnesbane, Nordens største sagnhelt, som leverer materialet. Denne gangen er det derimot ikke helten selv, men Sigurds datter Svanhild som opptar Ibsen. Han kan ha lest om henne blant annet i Volsunga saga og Den eldre Edda. Førstnevnte var tilgjengelig i dansk oversettelse allerede i C.C. Rafns sagautgave fra 1820-årene, en utgave som også omtales direkte i dramateksten (jf. kommentar til ).
Tittelen på det bevarte utkastet tyder på at Svanhild skulle være stykkets hovedperson. I Hundreårsutgavens innledning til Kjærlighedens Komedie skriver Francis Bull at Svanhild «kommer så å si direkte fra sagaen inn i fru Halms have ved Drammensveien», og han mener at det får de andre menneskene i haven til å virke «underlig forkrøblede, med sine kjærligheter og forlovelser og ekteskaper, hvor virkeligheten aldri svarer til idéen» (HU 4, 122).
Kontrasten mellom heltediktningens verden og fremstillingen av det sosiale livet på en løkkeeiendom utenfor Kristiania, der dramautkastets handling foregår, er ganske riktig voldsom. Dette bidrar sterkt til en ironisk fremstilling av samtiden og sier kanskje noe om hvilken avstand forfatteren selv følte til det miljøet han skildrer. Mye tyder også på at Svanhild hadde et moderne forbilde i Ibsens hustru, Susanna Daae Thoresen. Ibsen selv utpekte henne senere som modell for hovedpersonen Svanhild i Kjærlighedens Komedie
(1862), der vi finner den endelige utformingen av det stoffet som behandles i fragmentet Svanhild. I brev til Peter Hansen 28. oktober 1870 skriver Ibsen:
«Hærmændene på Helgeland» skrev jeg som forlovet. Til «Hjørdis» har jeg benyttet samme model, som senere til «Svanhild» i «Kærlighedens Komedie». Først da jeg var bleven gift fik mit liv et vægtigere indhold.
Mens Svanhild altså er inspirert både av sin navnesøster i heltediktningen og av dikterens egen hustru, er dikteren Falk kanskje et indirekte selvportrett.
Men den til dels karikerte miljøskildringen og den dramatiske konflikten i utkastet kan også skyldes impulser fra forfatterkolleger som Johan Sebastian Welhaven, Camilla Collett, Johan Ludvig Heiberg og Søren Kierkegaard. Hos Welhaven kan Ibsen ha funnet inspirasjon til skildringen av samtidens trivielle og innholdsløse omgangsformer. Det bornerte miljøet på løkkeeiendommen ved Drammensveien kan være farvet av inntrykk fra Welhavens Norges Dæmring
(1834), som kritiserer det tomme, utvendige liv i hovedstaden, preget av ball og festivitas:
(Welhaven 1990–92, b. 1, 63, 94)
Også Welhavens prosastykker «Christianias Vinter- og Sommer-Dvale» (publisert i Vidar 1834) retter et kritisk blikk mot omgangstonen og det slappe kulturlivet i hovedstaden. Her heter det: «Overalt spørger man om Nyt og klager over at der intet Ordentligt passerer, man tager fat paa Familie-Chroniken med alle dens Smaaligheder» (1990–92, b. 3, 199). I det samme stykket harselerer Welhaven over det såkalte løkkelivet, det vil si hovedstadsbeboernes trang til å flytte ut på sine landsteder like utenfor byen om sommeren. Dette virker isolerende og skader byens sosiale liv, hevder han, fordi «naar Naturens Liv begynder, er Stadens forbi». Løkkene faller ikke i Welhavens smak, der de ligger «i Udkanterne af Byens væmmelige Forstæder, lige ved den støvede Landevei, eller paa nøgne Bakker,» og tjener som menneskenes «faste Qvarterer for den hele Sommer […] Fornøielsen er her mere konventionel end virkelig» (1990–92, b. 3, 200–01).
i denne Nød man griber Stimulantser,
at Livet ei skal slukne i det Indre:
man drikker Punsch, forlover sig og dandser;
[…]
Omsider gaaer selv Længselen til Grunde,
og man er Borger, Embedsmand, Forpagter;
man har det hedt med Skjøder og Contrakter,
og skaffer Brødet til Familiens Munde.
Camilla Colletts roman Amtmandens Døttre (1854–55) kan også ha vært en inspirasjonskilde til Ibsens fremstilling av forlovelsesspillet i Svanhild. Collett skildrer embetsmannsfamilien Ramm og deres døtre. Den eldste av søstrene blir gift med en lite tiltalende mann som hun forakter, den mellomste lever i en tilstand av falsk romantikk, illusjon og føleri, og dyrker sin forelskelse i en stiv og pedantisk kapellan. Den yngste datteren, Sophie, er bokens hovedperson. Hun er langt mer selvstendig enn sine søstre og har en kritisk holdning til det sosiale forventningspress forbundet med forlovelser og ekteskap. Men Sophies mor, den konvensjonelle amtmannsfruen («Amtmandinden») i romanen, forventer og krever av sine døtre at de skal giftes for å oppfylle de sosiale forventninger om hva som er livets mål for embetsmannsstandens døtre. Den samme holdning uttrykkes klart av tanter og andre personer i dramaskikkelsen Svanhilds omgivelser. Det er kanskje heller ikke tilfeldig at Svanhilds søster i utkastet bærer nettopp navnet Sofie.
Sannhets- og individualitetskravet i Amtmandens Døttre, der både følelser og fornuft ble sett som viktige deler av (den kvinnelige) personligheten, var tydelig inspirert av Søren Kierkegaards forfatterskap. En rekke steder i hans verker skildres forelskelse, forførelse, forlovelse og ekteskap. Gjennom en serie fiktive forfattere og i en rekke verker beskriver Kierkegaard ulike former for kjærlighet – den kan være romantisk, sanselig og flyktig, eller den kan være en etisk og religiøs kraft og ha en guddommelig eller religiøs dimensjon. Denne etisk-religiøse form for kjærlighet blir til ved at den gjennomleves og utfoldes i menneskenes jordiske liv – med de forpliktelser og gleder dette medfører. Og det er denne form for etisk forpliktende kjærlighet som forbindes med virkeliggjøring av den menneskelige personlighet, slik det fremstilles hos Kierkegaard.
DRAMAFORM
Den franske dramatikeren og lystspilldikteren Eugène Scribe hadde en sterk posisjon på norske scener i 1850-årene, og hans innflytelse var merkbar også hos danske og norske forfattere. Samtidig spilte de norske teatrene tallrike verker av danske vaudeville- og lystspillforfattere som Johan Ludvig og Johanne Luise Heiberg, Erik Bøgh, Jens Christian Hostrup og Henrik Hertz. Men den eldre komedie var fortsatt levende, idet en rekke av Holbergs komedier også ble oppført.
Hostrups mange skuespill har sterk lokalkoloritt. Særlig populære blant hans dramaer var Gjenboerne
(1844) og En Spurv i Tranedands
(1846), begge med studenter i hovedrollene og en intrige der konflikten mellom studenter og spissborgere står sentralt.
En annen populær samtidsdramatiker var Henrik Hertz. Hans dramatikk faller i to store hovedgrupper: borgerlig lystspill og romantisk drama. Lystspilldikterne Heiberg, Hostrup og Hertz lokaliserte stykkenes handling i velkjente omgivelser og forankret konflikten i dagsaktuelle forhold. Dette gir deres skuespill et mer realistisk preg enn Holbergs komedier. Lystspillenes dramatiske konflikter rommer dessuten både romantisk idealisme og en begynnende realisme, og de adskiller seg ved dette fra den tradisjonelle komediens konflikttyper (jf. utfyllende fremstilling av tidens lystspilltradisjon i innledningen til Kjærlighedens Komedie, under Dramaform).
Ibsens dramautkast skiller seg sterkt fra hans foregående tragedie Hærmændene paa Helgeland, men er likevel ikke anlagt som noen tradisjonell komedie. I stedet synes utkastet nært beslektet med lystspilltradisjonen i samtiden, der man ikke skulle le av, men i stedet med hovedpersonene. Konflikten mellom persongrupperingene (studentene Falk og Flatland, samt Svanhild, i kontrast til en rekke spissborgere) minner om de danske lystspillforfatternes motsetning mellom idealister og spissborgere, kjent fra en rekke av deres stykker.
Dialogen er holdt i prosa, slik tilfellet hadde vært også med Sancthansnatten og Hærmændene paa Helgeland. Bortsett fra Falks innledningssang mangler de innlagte sangtekstene som ellers preget samtidens syngespill og vaudeviller (om disse genrene, se HIS 2k, 20–21). Utkastet preges av antydning til repikkrealisme: De enkelte personers måte å snakke på bidrar til individualiseringen av dem. Ved at dialogen kanskje søker å gjengi varianter av tidens dagligtale, representerer Svanhild noe nytt i Ibsens diktning. Falks talemåte preges imidlertid av sterkere billedbruk og av flere retoriske figurer enn det som er vanlig i dagligtalen, og dette kan være en måte å karakterisere hans dikterpersonlighet på. Samtidig er hans replikker et tydelig uttrykk for tekstens tematikk.